tirsdag 11. desember 2012

Tanker om pust i bakken. Og pusting generelt.


Tom Jones, bilde fra Wikipedia

Joni Mitchell, bilde fra Wikiedia

Neil Young, bilde fra Wikipedia

Jeg starter med bilder denne gang. Hvorfor? Jo, jeg leste i det fantastiske tidsskriftet Nemi 12/12 en artikkel som het "Syk barndom"om at livet er dønn urettferdig. Og, jo, det kunne jeg absolutt relatere til. Dette med at noen skøyter gjennom livet, mens andre møter motbør både her og der. Så det de ville frem til var at selv om man kanskje hadde en heller heftig start på livet, behøvde det ikke være ensbetydende med at fortsettelsen ville være kræpp. 

Artikkelen tok for seg ulike kjente personligheter som hadde vært syk, 
men kom sterkere tilbake på den andre siden. Folkene på bildene over var naturlig nok med, og det som var spesielt med disse var som følger:

Tom Jones ble rammet av tuberkulose i 1952 og sengeliggende et helt år. Det eneste han kunne gjøre var å høre på musikk på radioen og tegne. Han trente opp lungekapasiteten sin ved å synge.

Joni Mitchell og Nei Young ble begge rammet av polioepidemien som herjet i Canada i 1952. 
Da hun var frisk ble Joni ble med for å synge og spille for mennesker som led av depresjon. 
Dette ble starten på en ang og lite forutsigbar musikalsk karriere. 
Både hun og Neil Young har vært uvanlig egenrådige, og sjelden eller aldri gjort det som var forventet av dem. Og ville nok heller ikke nådd så langt om det hadde gjort det...


Og hvor kommer så jeg inn? Jeg har alltid sunget, har vært innom endel kor oppigjennom tidene, og vært plaget med luftveiene siden jeg var barn. I mitt forrige kor fikk jeg en skikkelig forverring og ble sendt rundt på sykehus til undersøkelser ifra Harstad i nord til Rikshospitalet i øst, samt et opphold på Glittreklinikken, som er norges ledende lungerehabiliteringsklinikk. Resultatet ble en liste med lungesykdommer jeg ikke har hørt om, pluss en jeg har hørt om i mange år; astma. Så da sier vi at det er den diagnosen jeg har. De andre klarer jeg ikke å huske, så det får legene ta seg av. 
Jeg har 60-70% lungekapasitet, så kan det hete hva det vil.

Diagnosen er heller ikke poenget. Det jeg har slitt med en stund er om det var vits i å fortsette å synge. Jeg vet jo at trening og synging utvider lungene og dermed hjelper meg i hverdagen. Men i tunge stunder har jeg vurdert å slutte. Mange ganger. Men det er blitt nedstemt av dirigenten og kormedlemmene, selv om jeg harker og hoster på sangøvelsene. 
Så, når man går veien fra å gjemme seg i et stort kor, til å bli med i et vokalensemble på 14 og ha en liten mini-solo, er vel det helt normalt for meg? Har vel aldri heller gjort ting slik som "alle andre", så da er det vel bare å stå på g lene seg tilbake samtidig som man ser hvordan dette ender...

Ingen kommentarer: